Historikk ( Referanse NoU 1998 – 21)

Det har vært en økende forskningsaktivitet i Vesten innen feltet alternativ medisin år. Flere land, deriblant Norge, har hatt egne forskningsprogram om alternativ medisin (jf. «Helsevesenets holdninger til og bruk av alternativ medisin» i kapittel 9).

Dels har etablerte forskere innen naturvitenskapelige fag testet alternativmedisinske metoder, men mange alternativmedisinske utøvere har også villet delta i vitenskapelige utprøvinger. Problemet for de etablerte forskerne har vært at de ofte har hatt for liten kunnskap om behandlingsmetodene, mens de alternativmedisinske utøverne ofte har hatt for liten skolering i vitenskapelige metoder. Det har i liten grad vært oppbygging av egne forskningsmiljøer i Norge og det har derfor vært liten utvikling av egne forskningsmetoder og design.

Hvorvidt en behandlingsmetode skal aksepteres eller ikke, bestemmes for en stor del av ståstedet til dem som skal avgjøre dette (jf. punkt 12.4). Forskere innenfor skolemedisinsk tradisjon har vært opptatt av at det skal finnes en forklaringsmodell som er forståelig innenfor deres «vitenskapelige verdensbilde». Hvis en behandlingsmetode er godt dokumentert og forklaringsmodellen akseptabel, vil dette trolig føre til aksept innen skolemedisinen. Dette gjelder for eksempel akupunktur, der man har kunnet måle en økning av kroppens egne endorfiner etter behandling. På den annen side finner vi metoder som homøopati, healing og soneterapi hvor virkningsmekanismene er uforståelige med dagens vitenskapelige metoder. Dette kan føre til en større bevisbyrde før metodene aksepteres av skolemedisinen.

For den enkelte pasient som har erfaring med at en behandling har «virket», er dokumentasjonen nettopp det faktum at vedkommende ble frisk. Skolemedisinen arbeider ut fra prinsippet om at valg av behandlingsform ikke kun skal være basert på erfaring i det enkelte møte mellom behandler og pasient.

De generelle kvalitetskrav til kvantitativ forskning som dominerer innen skolemedisin:

Det skal på forhånd være satt opp en klar vitenskapelig hypotese som skal testes.

1. Utvalget som er brukt i forskningsprosjektet skal ikke være forventningsskjevt
2. Det skal være mulig å identifisere på hvilket nivå (jf. punkt. 13.2.4) forskningen er gjort.
3. Det skal være klart angitt hva som er den alternative behandlingen, og hva den skal sammenlignes med.
4. Det skal være klart angitt hva som er effektmålet.
5. Det skal være klart angitt om det er en observasjonsstudie eller en intervensjon (inngriping).
6. Analysemetodene skal være tilpasset forskningsspørsmålet.
7. Resultatene skal være presentert klart og etterprøvbart.
8. Man skal ha diskutert mulige feilkilder, og hvilken innflytelse de kan ha hatt på resultatet
9. Det skal være angitt hva funnet kan være forenlig med i en befolkningssammenheng.